Roser

Jeg er så stolt av Norge. Av landet mitt. Den enorme kjærligheten hele landet har vist den siste tiden. Kjærligheten ER sterkere enn hat, frykt og ondskap.

I uka etter tragedien i Oslo og på Utøya var jeg på jobb i Østerdalen og fikk ikke deltatt på noen av markeringene. På mandagen, da det skulle holdes 1 minutts stillhet i hele Norden kl 12:00, satt jeg allene utenfor en låst kirke i Os. Selv om det ikke var noen andre akkurat der føltes det godt å vite at det var folk over hele landet som gjorde det samme akkurat da. Jeg følte at jeg var med på noe like vel. Selv om ingen så protesten min mot det grusomme som hadde skjedd og min markering av medfølelse og sorg for de som er borte, følte jeg at det var viktig å gjøre det. Viktig for meg å delta.

En uke senere i Bergen la jeg noen roser ved "den blå steinen". En hel uke hadde gått, men det ser ut til at engasjementet og ønske om å vise medfølelse og delta i sorgen fortsatt er der. Det var overveldende å se alle blomstene, flaggene, kortene, tegningene, lysene og bamsene som lå der, og som fremdeles blir lagt der.

For et fint land jeg bor i. For et fint folk. Takk for at jeg får være norsk og bo her. Takk for kjærligheten og rosene.